Bare Jack

http://temporarychronicles.blogspot.com/

Det går bare en vei ^^

Ålreit, er seriøst unormalt deppa om dagen og med fare for å spre eder og galle i alt for store mender har jeg spart bloggverden for mitt spy, oppkast og meninger. Dette med tanke på en bedre fremtid for oss alle. Hvis noen i mellomtiden har lyst til å bidra positivt eller økonomisk bes de ta kontakt umiddelbart! 

From the bottom,

Jack

Okay, man kan offisielt gå et hakk lavere,

men nå må da bunnen være nådd snart? 

Jeg skulle ønske jeg kunne gi faen,

at jeg ikke trenger føle noe.

Hvertfall kunne bestemme når og hva.

Jeg trodde jeg var mere verdt

Mer enn ingenting..

Forgjeves har jeg nok en gang fått finger'n

pent pakket inn av andre pølsefingre

Jeg lærer aldri

at når noen gir deg jakka er det tide for å gå

Det hjelper ikke,

fullt påkledd er jeg naken.

Down below,
Jack 

"There is still a difference between something and nothing, but it is purely geometrical and there is nothing behind the geometry."
-Martin Gardner-

Rikskringkastinga melder om at det ligger vårblomster under nysnøen og at varmen nærmer seg! En gledelig nyhet for oss frosne sommermennesker. Jeg skal ikke nekte for at kulda og vinteren tar meg ganske dypt ned i kjelleren. I år ble det kasnkje tilogmed en lang nedtur grunnet mitt lengre utenlandsopphold sist nåla bikka under null i fjor. Det går bare en vei, men litt mer stress blir det når man har mista jobben, siste lønna er utbetalt og jobbmarkedet kryr av stillinger som ikke tiltaler grønnsaker en gang. På toppen av det hele er man blitt sykmeldt og stempla udugelig fordi man ikke klarer å tilfredstille uvitende aktører med god kundeservice. 

"I was walking down the street wearing glasses when the prescription ran out."
-Steven Wright-

Det er en tom måned så langt og jeg har ikke så store forventninger til resten av den. På en annen side tror jeg at mars blir en fin måned. Forhåpentligvis.

Pace Out,
Jack 

I lost my job

I'm lonely

Doctor says I'm sick

I wish I was better at stuff

Even though I'm great at everything

At times I wish I was more

At times I wish I was less

But fact is

I'll allways be just me

Fact is

I don't care about my job

whenever I don't have one

I don't care about my boyfriend

When I don't let anyone love me

I'm not sad, I'm waiting

Like the doctor told me to

I'm not dying, far from it

I'm living here right now

Keeping my eyes where you can see them

Walking the streets home in the cold

I might seem alone

Everything is only for now

All I lost was a job

It was either that or my integrety

I'm no sell-out guy

And even though it wont apply

Or make the big change

I'll plead the fifth amandment

And keep smiling

***

"Our character...is an omen of our destiny, and the more integrity we have and keep, the simpler and nobler that destiny is likely to be." 
-George Santayana-

Keep Walking,
Jack

Hvis jeg sier at januar har vært den beste måneden så langt i livet mitt ville det vært en lett løgn. Sannheten er at jeg ikke har det helt jævlig heller, mer middelmådig - sånn midt på treet og litt under omtrent. Jeg kjemper mot onde baselusker og dagene raser forbi i et tempo som hadde stemt fint om jeg var interessert i substanser som fucker med virkeligheten. Det er en del småting som gjør tilværelsen et stykke fra perfekt. Men det er vel sånn det skal være, uansett hvor god en er til å surfe må man av og til tråkke ned av brettet å se utover bølgene mens man presser tærne ned i sanden for å slippe unna den værste varmen. 

Litt problemer med å holde fyr i bålet om dagen, men alle som har prøvd å brenne bål om vinteren vet at flammene bruker evig lang tid på å vokse seg store nok til å varme hele forsamlingen. Når de først kommer så langt er gleden dessverre kortvarig. Når feberen presser på og kulden biter hardest innerst i beina, hver eneste lite luftehull rundt dyna må tettes igjen. Dessverre har kroppens immunforsvar kopiert FEMA's distribusjonsplaner så når frysningene endelig gir seg, snur brått temperaturen og sender hetetokter så svetten strømmer fra nakken og ned til føttene. Hvis jeg er helt stille kan jeg høre hvordan senga abosorberer all vesken. 

Som dere skjønner, ikke helt på topp. Foruten denne lille buggen driver reiselysten for alvor å påstår at jeg burde se å komme meg avgårde. Jeg er helt enig, alt jeg mangler er en minor reisekasse og litt mer inspirasjon for akkurat nå føler jeg meg relativt tømt for kreativitet og energi. Det føles som om jeg har spart opp masse energi, gått ut å delt ut alt på en dag å våknet dagen etterpå helt tømt, problemet er at denne dagen har vart siden rett etter jul og nå er det jaggu på tide at det begynner å fylle seg litt igjen...

"Stop and you'll be stepped on; stand tall and you'll be shot at."
-Carlos A. Urbizo-

Selv om min båt er fylt med luft og ingenting er tålmodigheten enda på plass. I mellomtiden får jeg bare chille å la legemet hvile en stund til. Det går tross alt bare en vei..

Keep walking,
Jack  

Fjorårets siste blogg ble skrevet på Pangkor Island fire timer ute for Kuala Lumpur hvor jeg tilbragte en fantastisk kveld med nye venner, backpackere og lokalbefolkning. Det er ganske nøyaktig ett år siden dette innlegget hvis man ser på klokka og ikke tidsforskjellen: http://jackrevheim.blogg.no/1293772761_helt_paa_slutten.html. I år har jeg ennå ike lagt de store planene, men vil ihvertfall stikke innom en fest hos noen venner nedi gata og kanskje en tur nedi byen, men vi får se. Jeg befinner meg i Fredrikstad, vi får se hva de har å by på. Jeg har fortsatt noen timer på å bestemme meg. 

"It's never just a game when you're winning."
-George Carlin-

i 2011 fikk jeg gjort stort sett alt jeg hadde lyst til å gjøre. I tilegg til de vanlige små overraskelsene har ikke egentlig 2011 overrasket meg noe særlig. Den gjevne strømmen av handlinger, tilfeldigheter og subvirkelige handlinger har også i år satt preg på vår tilværelse, den vanlige terroren og moder naturs herjinger topper nok en gang oversskriftene i nyhetskavalkadene. Her er mitt år:

Januar Fordi jeg fremdeles har en fot i gips drar jeg til Borneo, Malyasia for å undervise filipinske barn på en skole bortgjemt på Melanking Oil Plantation. Februar Store deler av februar går også med til å undervise, dog ikke i religion da de eldre mener jeg kan få dødsstraff for å ytre mine meninger. Mars Etter noen dager i Sandakan, Borneo hvor jeg møter en sprø, stor engelsk backpacker drar vi til Kuala Lumbpur hvor jeg må tjene til livets opphold April Hjemreise til Fredrikstad, Norge, turen ender med at jeg haiker fra Paris og hjem fordi jeg ikke rekker flyet fra Paris. Mai Jeg får jobbe noen vakter på Peppes Pizza for å tjene noen kroner. Juni Jobb og fritid. Får ikke nok vakter på den gamle jobben, det begynner å bli problematisk Juli Bortsett fra å nyte friheten og alt for lite jobb blir det en del chilling i sola med basseng og Bob Marley. Det spilles en del poker og Casino og jeg blir kjent med en del folk August Vi setter opp og spiller spøkelsesnatten i samarbeid med Telemarksavisas barneklubb i Porsgrunn, ellers skal dette passe inn mellom de siste sommervaktene på pizzasjappa September Ny jobb i Transcom, som kundebehandler for RiksTV. Jeg blir nok en gang sittende på et kundesenter å svare på telefoner fra slitne landsborgere med bare en fritidshobby Oktober Begynner å arbeide hjemmefra å gjenopptar arbeidet seriøst med Utopia Media igjen. November Bursdagen min er den tiende. En del fester og litt for mye jobb. Drar på et par Osloturer for å få med meg noen teaterstykker, dessuten til København for å sjekke livet der og på danskebåten Desember Jeg slutter å røyke i tyve dager. Like mye jobb, men blir litt flinkere sosialt igjen. Reiser for å besøke venner i bergen som jeg ikke har sett på to år. Stresser med julegaver å shit. Forsover meg til jobb og har reisefeber. Sammendrag 2011 var et fantastisk år som de fleste tidligere. Jeg gleder meg over at det er blitt en del letter å leve, være meg selv og ivareta min egen integritet. Jeg fikk tilbake noe av selvtillitten jeg trodde jeg hadde mistet og har fått en hel del nye venner. Årets sosialprosjekt om å gjøre mitt beste for at alle har det bra å få flest mulig til å smile har gått strykende. Etter reisen min bryr jeg meg mindre om hva folk tenker å mener om meg, jeg er blitt en tøffere kar. Jeg stoler mer på mitt eget instinkt og er mindre redd for å være meg selv (det går faktisk an) Jeg har fått en større forståelse for mennesker og oppdaget nye mønstre som gjør det lettere å snakke med flere typer mennesker. Jeg har ikke bare sett noen hundre filmer i år men også en hel drøss kulturer jeg ikke visste fantes. Det vil si, jeg visste de fantes men ikke at jeg kom til å se dem. Dette har fått meg til å endre mitt syn på verden nok en gang. Noe som igjen beviser at man aldri blir ferdige med å sette sammen det store bildet. Jeg syns synd på dem som aldri tørr følge drømmene sine å blir værende på ett sted hele livet (De som vil ha det sånn skal selvfølgelig få det også, jeg vet det er en del av dere) I 2011 hadde jeg en hel drøss fantastiske samtaler. Dype, filosofiske, fantaserende, konstruktive og ren bløff. Jeg setter pris på hver eneste en av dem og føler at 2011 er et av årene jeg har lært mest. In love-life har det gått noe smått, har hatt et par dater som har vært flotte men det er vanskelig å finne en som utfyller meg. Det plager meg ikke så mye, men det hender jo at denne karen også blir ensom eller litt trist. Synd og si men jeg leter nok litt mindre en før. Stoler nok på at den rette dukker opp når tiden er inne. I mellomtiden fortsetter jeg mot målet som er å dra vestover første uka i august 2012. Derfor blir det et mulig kjedelig halvår fremover, men det er for det beste, jeg savner å føle meg fri til å gjøra akkurat hva jeg vil når jeg våkner om morgenen. Rutiner tar livet av kreativiteten min. Det er ikke det beste utgangspunktet for et nytt år kanskje men jeg tror nok vi kommer til å se noen store ting i 2012, så det blir kanskje ikke så kjedelig likevel. Nyttårsforsett Keep Walking!

"It is easier to fight for one's principles than to live up to them."
-Alfred Adler-

Fra "La Village" i Kuala Lumpur, Malaysia mars 2011. (Fra høyre; Crazy French dude, Finnish guy, Jack, German man og unknown)

Godt nyttår folkens, pass på dere selv. 

Klem,
Jack  

Det er en del mennesker som har ymptet frempå om at jeg (og noen av mine venner også for dens skyld) er en del virkelighetsfjerne.

Det later til at jeg har fått det med å sove en del, spesielt den siste måneden. Ikke bare fordi jeg syns det er fantastisk digg å sove når jeg først har lagt meg, men også fordi Ole Lukkøye later til å ha uante mengder søvnpulver i posen sin om dagen. Tolv timer er null problem. På en annen side skal man også arbeide inn noen kroner på sia å da må man opp om morgenen. At man har lagt seg klokken ni til spor av relaxing piano music hjelper lite når den forbanna møkkatelefonen ikke ser ut til å ha den ringeste anelse om hvordan man vekker de døde. 

"He felt that his whole life was some kind of dream and he sometimes wondered whose it was and whether they were enjoying it."
-Douglas Adams-

Altså står en opp om morgenen for å sette seg foran en pc, en telefon, en kanne kaffe, fire sigaretter, fremdeles et helt annet sted. Det piper i øret, en litt ekkel lyd egentlig, det kan hvertfall virke slik i begynnelsen, men så blir det helt rutine etter hvert det også. Selv om hver enkelt samtale er viktig, er den ikke viktig når saken lukkes, heldigvis. Det hadde fort blitt slitsomt om man skulle gått rundt med sytti forskjellige samtaler i hodet hver gang man la seg. Det er en god variasjon av mennesker der ute. Det begrenser seg etter hvert og man kjenner til slutt igjen personlighetstrekkene ved å matche bosted med alder, kjønn og antall fjernsynsapparater. Den ene vil gjerne ha utsatt en betaling, en annen nekter å innse at det kan være antenneannlegget hans det kan være noe i uorden med. Noen er blitt trakkasert av lisensavdelingen hos Rikskringkastinga og andre vil bare slå av en prat om det siste verket til Alexander Kielland.

De fleste er hyggelige, men man hører fort om noen har en dårlig dag. Jeg kan sverge på at det koker litt ekstra i pipet før samtalen hvis det er en hissigpropp i andre enden. Et mer skjeldent syndrom er å snakke så fort som på Norsk lar seg gjøre og i beste Øystein Sunde stil svarer på alle sine egne spørsmål i løpet av sangen å smeller på røret før du rekker å spørre om hvor det ble av sokka dine. 

Det jeg vil frem til er at de aller fleste av disse normale menneskene hver dag reiser hjem fra sin virkelige verden å hjem til ei kasse som viser akkurat de bildene de vil se. Uavhegig av hvor mye erfaring du har med film og tv-produksjon bør du forstå at det meste er juks og fanteri. Hvorfor det? Hvorfor gidder folk å glo på en boks som er mer virkelighetsfjern en noen jeg kjenner. Et portrettert bilde av verden, en mølje av konflikter, problemstillinger, sex og løsninger som skjelden eier sted i annen virkelighet enn noens fantasi. Hva hadde folk sagt om skolebilder hvis fotografene ikke rydder opp litt i bildet?

Jeg er stolt av å være "virkelighetsfjern". I det minste vet jeg å lukte på blomstene, reise, se og oppleve så mye som mulig før jeg sannsynligvis blir stappet inn på en mørk korridor med leggetid og cognac-forbud. Om mulig også dokumentere så mye som mulig av mine bedrifter så jeg har noe annet en fjernsyn å se på når jeg begynner å få problemer med å pisse sjæl. Pfff.. virkelighetsfjern, kom å snakk til meg når du klarer å dytte unna skylappene noen sekunder.

"Human beings have an inalienable right to invent themselves."
-Germaine Greer-

Det er selvfølgelig kule ting med tv også.. Den tar tross alt opp en hel vegg i stua så man kan alltids sette på et bildeshow eller et bål for morro skyld. 

...virklighetsfjern du lissom... makan. Snakk om å se hele bildet. 

Legger ved et utklipp fra dagens avis. 

Vi får håpe som Eskil Pedersen :) 

Jack

En gang i året er det at elgen går tur i fjellet, uten at det er jaktsesong. bare for å få med seg den flotte naturen. Hjemme i elgelandsbyen er det bare masse mas om ting og tang som elgen egentlig ikke brydde seg noe om i det hele tatt. Derfor likte han spesielt godt stillheten og roen han følte når han hvert år besøkte den høyeste toppen, høyere en Himmalaya var denne toppen, Elgen står og ser utover landskapet og han sverger den dag i dag til at han kan se en tredjedel av av kloden fra toppen sin. 

Fra det fjerne bortenfor til det landstrakte utenom speidet han stolt utover toppen han brukte nøyaktig seksten dager og fjorten timer på å beseire. Det hadde vært noen tunge dager, for ikke å si netter, over landstrakte vidder av snø med vind han aldri hadde drømt om. Nå. På toppen. Var han en helt annen elg. Han følte seg nesten gjenfødt. Solen skinner å bare en lett bris beveger værhårene hans der han står å speider til solen går ned å skremmer han bakfra.

Det skal visst være populært med bilder tilknyttet tekst. Det er ikke annet å gjøre enn å følge strømmen. Så her mine trofaste lesere en elg som ikke har noe med saken å gjøre. Faktisk vet jeg ikke hvorfor jeg begynte å skrive om elg en gang.. sikkert bare fordi det var ganske kort å skrive. Jupp ellers, går dagene flytende, bokstavelig talt. Litt digg. og litt slit. Men mest gøy. 

Elgen på bildete er forresten ikke bare tull, det er en resaturant, konferansesal og en konserthall. Hvem andre en svenskene kan godkjenne en sånn :p 

Natta.

Ronaldo is a good soccer player, at least that's what he keeps telling me. He is also
missing an arm and tries to catch my attention every time I leave my hotel. Do I have some
change? Some food? He is not pushy, but insistent. Perseverence has to be rewarded and
when I return to the hotel after a long day, I give Ronaldo a bottle of energy drink I bought
earlier. I say bye and want to enter the hotel. Ronaldo comes afer me, his brown and
wrinkled face suddenly sad. "Can you help?" he asks and tries a smile. Before I can check
a rising feeling of annoyance, I see the one hand in which he holds the bottle up to my
face and understand. Colour rushes to my cheeks and I take the bottle from him, unscrew
the top and hand it back. Ronaldo walks off and the last I ever see of him is a wave of his
one hand, drink spilling out of the bottle.

I am in Borneo, the Malaysian part of it anyway. I've lived in Malaysia for two years and am
on my way out, but not before I get one last look at this mysterious island. I've come to
dive, climb a mountain and go white water rafting. But people, real people, will always be
the biggest attraction. So I am waiting for Nestor and here he is now. He pulls up in front of
the hotel in a pickup truck that may once have been white. Nestor turns out to be a short
but strong older gentleman who speaks English with a pleasant Philippino accent. Nestor
is going to bring me to a palm oil plantation next to the Kinabatangan river and on the way
there patiently answers my many questions.

Nestor came to Borneo because of his wife. She had become a teacher near the coast of
Borneo, close to the Philippines. She was not happy, salaries were low and she warned
her husband against coming. Still, he came. Or tried to. With thirty five others he tried to
reach Malaysia by boat, a route known as 'the backdoor'. But the police was waiting for
them and caught the boat. Some of the muslim Philippinos on the ship jumped overboard
and tried to swim to the shore, where they hoped for hospitality from local Malaysian
muslims. But Nestor was a member of the Church of Latter Day Saints and so he stayed
on board. He was arrested and put in jail on a small island called Labuan. But Nestor was
lucky, he played the saxophone. He became friends with the police band and soon enough
his music, very literally, set him free. He found his wife and started teaching in the
kampung, the village schools. At first he didn't like it. "So dirty these children.. so dirty." But
over time he came to love the children and never went back home again.

We arrive at the Melangking plantation. It says so on a big signboard by the roadside. We
leave what was left of the asphalt road and turn into a long gravel path lined by endless
rows of palm trees, thousands and thousands of them. Nestor tells me the plantation is big
enough to have its own processing mill, where oil is won from the red nuts that the palm
tree bears in abundance. And, Nestor tells me proudly, the plantation has no less than
three schools for the children of plantation workers. These workers are mostly Indonesian
and their children born in Malaysia often have no nationality. Not the Indonesian one
because they were born in Malaysia and not the Malaysian one because they have
Indonesian parents. They therefore have no right to education in Malaysia, says the
government. They have to rely on NGOs, backed by European donations, to open schools
and staff them, mostly with cheap Philippino teaching staff.

Nestor, as the aptly named eldest teacher in the region, is in charge of all the teachers. As
soon as he parks his car near the first school he is approached respectfully by a young
woman. She does not look happy. She welcomes him to the plantation but complains
about her housing. She has been placed far away and has to live among some of the
single male Indonesian workers. She does not feel safe. Can Mr Nestor please do
something? Nestor promises to have a word with the plantation's manager. A man of
action, Nestor immediately starts the car again and drives us to a very pretty wooden white
house which would not look out of place in an American suburb. There is even a small
garden at the back, filled with what look to my untrained eye like vegetables.

Mr Chee and Mr Wong are already standing outside on the porch. Mr Chee is the Regional
Manager and Mr Wong ranks only slightly lower in palm oil officialdom, he is the Section
Manager and as such directly in charge of the Melanking plantation. Both are Chinese in
their forties and they share the house with as many Chinese managers as may be passing
through the region. Apparently, there are still managers ranked higher than Mr Chee and
lower than Mr Wong. Even though I am not part of this hierarchy, a room has especially
been prepared for me, where I will be welcome as long as I want, or so Mr Chee assures
me. Nestor, meanwhile, is whispering something in Mr Wong's ear. Mr Wong waves his
hand and says "Sure, we find better housing for the lady, no problem lah!"

It's time for lunch. Two local ladies have been giggling in the kitchen for a good half hour,
while I have been sat between two Chinese on a big yellow sofa, hugging a large tin of
cookies. It's my gift for my hosts, but they assure me they have everything they need, even
though we are on a plantation in the middle of the jungle. We get up and sit down to a
feast, with freshly caught fish, vegetables from the garden and spices aplenty.

And then, enter Jack. The kitchen door swings open and someone takes a big step into
the room. He is white, blond and totally unexpected. It is as if Hamlet has suddenly burst
onto the stage in "Who's afraid of Virginia Woolf". Or something like that. I get up and
shake his hand. Mr Wong simply says "This is Jack, from Norway". Jack agrees. It turns
out that Jack is a volunteer teacher who is here to help out with the kids. He too is the
guest of Mr Wong and Mr Chee and, like me, can stay as long as he wants. I am only
slightly disappointed not to be the only white guy in the village anymore. Jack certainly
seems happy to see me and asks if I have brought any beer. "We have everything we
need here," he says "except beer". I have to disappoint him. Jack shrugs and takes off a
green woollen hat that I have been trying not to stare at. It has yellow and red bands and I
realize it's what they call a reggae hat. Jack shakes his half long blond hair. I ask him
whether the woollen hat is not, perhaps, a bit too hot in Borneo's humid climate? Jack
thinks about this. "No, it keeps my brain cool, actually." I decide it's not a joke and do not
laugh. How did you get it, no wait, how did you get here, I ask. Jack looks up from his
spoonful of fish. "How did you get here?" he asks. Fair enough. I explain I knew of the
plantation through the friend of a friend from work and I really wanted to see what was
happening with the projects my work was sponsoring, one of them involving the Philippino
teachers. "Yeah, same for me." Jack says. "I broke my foot". My face must express a
desire for a bit more information, because Jack continues, "I was backpacking through
Malaysia and I broke my foot and then I needed to stay in one place longer and then I
found this plantation where I could teach and that's about a month ago." Mr Chee and Mr
Wong nod, as if they have heard the story many times before. "I like it here" Jack says,
and takes some more fish. Mr Chee and Mr Wong nod again.

The hat, that's a different story. This was back when Jack the backpacker still had a
camera. He'd met another backpacker in Chiang Mai in Thailand and had offered him a
spare bed in his hostel, in a room which he had already payed for anyway. "Next day, guy's
gone and so is my camera." Mr Chee and Mr Wong nod sympathetically. "So," Jack says,
"The guy actually sent me a textmessage, saying that he wanted to meet again." Surely
the guy did not really come, I ask, but Mr Chee and Mr Wong shake their heads. "Yeah, he
came. He denied steeling the camera. After that meeting, my camera's charger was gone
too. But, in its place, the guy had put his reggae hat!" Jack puts his spoon down and
smiles. Mr Chee and Mr Wong nod, they had seen this coming. "I like the hat better than
the camera. Life is sweeter when you are not responsible for an electronic device," says
Jack. I finish my fish, thinking it would take a whole lot to piss off Jack.

After lunch, Mr Wong has instructed the plantation's security chief to take me to the
Kinabatangan river so I can get in a boat and spot wildlife. The chief is somewhat relieved
when it turns out I speak a bit of Malay, as his English is not that good. We drive quite a
distance and then find a house, a man and a boat, in that order. We set off on the
Kinabatangan, which these days is more wide than wild. The water is brown from the mud
and lined by walls of greenery. All along this part of the river there are palm oil plantations,
but the riverbanks cannot be touched. So all the wildlife is squeezed there and a boatride
on the river is almost guaranteed to include spotting animals. Sure enough we soon see
proboscis monkeys, large redhaired animals with a long drooping nose. When the first
Dutch landed on Borneo, the inhabitants thought the resemblance so striking, they called
the monkeys orang Belanda, Dutch man, ever since. When I point out that saya pun orang
Belanda, I too am a Dutchman, the security chief and the boatman think it is the most
hilarious thing they have ever heard. Ever. And I have red hair, not to mention my nose.
Fortunately a small elephant chooses this moment to poke its head through the bushes.